En redd mamma

Jeg innser mer og mer for hver dag hvilket ansvar det er å ha barn. Jeg har et ansvar for to små mennesker som skal vokse opp og tilegne seg kunnskap, verdier, holdninger, Når jeg tenker på det kan jeg bli ganske overveldet. Det jeg blir enda mer overveldet av er redselen for at noe skal skje med jentene mine.... Jeg prøver å ikke tenke på det i det daglige, men tankene sniker seg inn en gang i blant.... Det å være så glad i to små som det jeg er, øker jo redselen for at noe skal skje med dem.

Denne redselen kom sterkere over meg i dag. Det som skjedde var egentlig ikke så ille, men tankene om at det kunne vært mye verre dukket opp. Nora har hatt en kul ved kjevebeinet i ca fire uker nå. Først trodde vi hun hadde slått seg, men ingen i bhg hadde sett noe, og hun kunne ikke gjøre rede for det selv heller. Kulen var stor og hard, uten farge. Vi så det an, ventet på forandringer. Etter et par uker ble kulen rødlilla og krympet noe, ble mykere. Hun har skreket når vi har kommet nær den, og den har tydelig plaget henne. I dag dro jeg til legen med det, og tenkte at det sikkert bare var en liten sak å tappe ut eventuell verk/puss av den. Det viste seg å ikke være så lett.... Vi fikk beskjed om at den måtte opereres på øre/nese/hals-avdelingen på Drammen sykehus. Og at det måtte gjøres under narkose....

Jeg ble faktisk redd da jeg fikk denne beskjeden. Jeg har alltid vært redd for narkose, og tanken på at den lille jenta mi skulle ligge der på et operasjonsbord med narkose var ikke en tanke jeg likte..... Tankene om hva som kunne skje begynte å komme. Jeg og mannen reiste til sykehuset med Nora, og møtte flotte leger og sykepleiere som tok dette på alvor. Den ene legen ville legge henne i narkose og kutte opp kulen, men overlegen bestemte at det ikke skulle gjøres. Det var en enorm lettelse for meg. De mente at det var en infeksjon av en bakterie lik tuberkulose. Ikke uvanlig blant barn, og kan ta opptil 6 mnd før kulen er borte. De måtte ta prøver fra kulen i form av en sprøyte, og Nora gråt da hun ble stukket. Men ellers var hun så flink og rolig, den lille jenta mi :-) Vi får svar på prøvene etterhvert, og vet mer da hva som skal gjøres videre. Om fire uker skal hun på ny kontroll. Jeg håper nå at kulen forsvinner.

Mange syns kanskje dette bare er en bagatell, men jeg opplevde en redsel for hva som kunne skje med ungen min. Det er rart når det er ens eget barn det er noe med.... Jeg tenker på alle de mødrene som har barn som virkelig er syke, som må tilbringe lang tid på sykehuset. Dere er sterke! Jeg er så redd for at det skal skje med mine søte små, at jeg nesten ikke orker å tenke på det. For en hjelpesløshet man må føle med et sykt barn ved sin side. Plutselig er det ingenting man kan gjøre som forelder, annet enn å være der for barnet (noe som selvsagt er utrolig viktig).

Å bli mamma gjør en sårbar. Det å elske noen så høyt gjør at man har så altfor mye å miste... Men gleden over å elske et barn er heldigvis større enn redselen for å miste det :-) Lille Nora, jeg vil alltid passe på deg og være her for deg <3

 




Én kommentar

Elin storesøster

06.okt.2011 kl.23:34

Nå ble jeg rett og slett ganske rørt.

Du beskriver veldig godt alle de sterke følelsene man har som mamma. Og de kommer nok til å være der bestandig.

Har tenkt mye på dere i dag, og håper kulen til Nora forsvinner av seg selv.

Klem

Skriv en ny kommentar

tingelingens

tingelingens

31, Larvik

Jeg er ei jente som bor i Hønefoss sammen med min kjekke mann som jeg giftet meg med på Bornholm nå i sommer. Vi har to skjønne døtre, Tuva og Nora, på 4 og 2 år. Vil blogge litt om min livsstilsendring, hverdagen med barn, interiør og om det som ellers skjer i livet mitt ellers.

Kategorier

Arkiv

hits